Prosjekt Ulsrudvann Rundt

Prosjekt Ulsrudvann rundt – Leifs tanker om trening

Etter noen års fravær kom lysten på løping tilbake. Jeg innså at om jeg noen gang skulle oppnå min svunne drøm, å være rekordholder på Ulsrudvann rundt, så er de neste 5-6 årene min siste mulighet. Jeg vet det er mange som undrer seg. Hvorfor Ulsrudvann rundt? Vel, det har jeg faktisk et ganske godt svar på. Traseen rundt Ulsrudvann er det nærmeste man kommer en komplett løype. Grus, asfalt, svinger, nedoverbakker, oppoverbakker, planker, steiner, røyser og stier. Løpet er kort nok til at det er mulig å springe skikkelig fort, og en optimal prestasjon krever både fart, utholdenhet, teknikk, balanse og koordinasjon. Ikke minst mot.

Min personlig beste er 9:55, noe som holdt til en andreplass bak Anders Gløersen. En herlig junidag i 2004 løp han inn til 9:51, den gang ny rekord med ni sekunder.[1] Jeg var sliten, fornøyd og skuffet etter løpet, men samtidig full av håp for tiden fremover. Jeg hadde så vidt begynt å trene, og i 2004 løp jeg 2-3 ganger per uke. Det var med andre ord stort forbedringspotensial.

Jeg begynte etter hvert å trene mer. Om sommeren. På det meste 4-5 ganger i uka. Alt rolige langturer. Grunnformen ble bedre, og uten formtopping løp jeg i 2005 på 9:59 og 10:00. I ett av løpene var jeg til og med langt unna å ta meg skikkelig ut, og nettopp dette skulle vise seg å bli en utfordring. Der jeg tidligere hadde vært offensiv psykisk, ble jeg stadig mer defensiv. Jeg ledet løpene fra start til slutt, men med et par unntak, der Trygve Reitan hadde los på meg, valgte jeg å trygge seieren. Jeg gikk sjeldnere og sjeldnere i kjelleren, og etter hvert ble jeg nok litt redd for mørket. I tillegg hadde jeg lenge hatt problemer med vonde legger, noe som kombinert med frykten for å ha det vondt, førte til at jeg feiget ut. Satsingen ble mindre systematisk, og prestasjonene stadig dårligere.

Nå har imidlertid lysten på både ære og smerte våknet til liv igjen. Kanskje er det en tidlig midtlivskrise? Hvem vet. Uansett kjenner jeg for første gang på lenge en indre driv. Et ønske om å jobbe mot et mål, systematisk og over tid. Men så har jeg også blitt eldre, og hvordan skal en 8 år eldre utgave av meg selv overgå min den gang så ungdommelige gnist? Ja, ikke bare det. Det er ikke lenger Gløersen sin rekord på 9:51 som skal slås, men Øystein Mørk sin på 9:40, med andre ord må jeg perse med 16 sekunder. Eller hva verre er. Jeg må løpe over minuttet bedre enn jeg har prestert i løpet av 2012.

Vil jeg igjen klare å være offensiv nok til fryktløs å kaste meg nedover steinbakkene med lunger som desperat skriker etter luft? I så fall må jeg trene mer. Jeg må trene bedre. Og jeg har ikke tid til å bli skadet. Hvordan jeg skal få til dette, kan du lese mer om på det nye punktet i menyen «Tanker om trening». Her vil jeg skrive litt om hvordan jeg skal sørge for at Øystein Mørk sin rekord blir historie. Men med såpass lang vei å gå, er det også naturlig å sette seg delmål. Ett av dem er å komme seg under 10:15 i løpet av 2013, og ett annet er å perse på 400m (56, 06) og 800m (2:04,94). Kanskje skal jeg være så freidig å hevde at jeg skal gi yngre Bølerløpere som Sondre Aksel Qvale litt matching? Jeg trener for første gang jevnt og godt mens det er minusgrader og snø ute. Det lover godt.